Trist som faen

For første gangen på snart fire uker har brøkdelen av en tanke ramlet i hodet mitt.
Angrer jeg?
Uansett den tøffe tiden jeg hadde i begynnelsen, har aldri tanken streiket meg.
Før i dag.

Det er sikkert mye som ligger til grunn for det. Jeg er forkjølet og pjusk.
Dårlig mat/drikke-dag i går. Enda dårligere mat/drikke-dag i dag. Får ikke i meg særlig.
Kvalm. Spiserøret/halsen plager vettet av meg. Ubehag. Bobler. Gjør meg enda mer kvalm.
Tungt å puste. Jeg må bøye halsen bak og se opp i taket for at det skal lette litt.

Ingenting frister. Jeg blir enda kvalmere av tanken på mat.

Så kommer de tunge tankene smygende. Er det sånn det skal bli?
Skal hverdagen bli en evig kamp?
Mot kvalme, dårlig matlyst, bobling og ekkelhet i spiserøret?
Neida. Jeg vet nok til å vite det blir ikke sånn når man kommer over kneika.
Det går sånn opp og ned for tiden, at jeg blir sliten av meg selv.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Legg meg i dvale og gi meg mat og drikke intravenøst, takk.

Jeg syter nå, jeg vet.
Trist som faen i øyeblikket. Det er sannheten.
I morgen skinner sola igjen, håper vi.