søndag 25. august 2013

To år etter

Jeg har blitt oppfordret til å komme med en oppdatering. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde denne bloggen, men selvsagt skal jeg oppdatere.

Jeg lever! Jeg er fortsatt normalvektig! H a p p y f e e t!
 

 


Livet mitt er som det var ved forrige oppdatering. Jeg har aldri noengang hatt det så bra som de siste to år, når det gjelder mat, kropp og psykisk/fysisk helse. Jeg har ingen komplikasjoner i det hele tatt, utenom de første tøffe ukene, men da også visste jeg det ville bli bra. Nå skal det også sies at jeg har gjort, og fortsatt gjør, min del av jobben. Fra dag en har jeg vært mitt ansvar bevisst. Jeg skal aldri bli tjukk igjen. Bedre sjanse enn dette ville jeg aldri få, var min tanke før operasjonen. Jeg er veldig klar over at man fint kan spise seg opp igjen, selv etter en GBP. Det er bare et verktøy. Jobben må vi gjøre selv.


Jeg vet ikke hvordan kroppen min vil reagere på store mengder med sukker, for jeg har de siste to årene ikke prøvd. Jeg trives best uten de største sukkerbombene. Kropp og sinn har mer ro. Og dette kommer fra en tidligere sukkerjunkie. Så det går an. Jeg sier ikke at dette er løsningen for alle. For de aller fleste vil en god balansegang fungere veldig fint.

Jeg spiser fortsatt hver 2./3. time jeg er våken. Dette er helt perfekt for meg og min kropp. Mengdene jeg spiser er stort sett de samme som de siste to år. Det er helt tydelig for meg at matglede ikke har sammenheng med matmengde.



 


Livet er fint. Jeg ville gjort det igjen uten å nøle. Jeg vet at ikke alle er like heldig som meg, så man må undersøke godt for man tar valget. Tenke seg godt om. Mitt beste råd; start forandringen med en gang. Glem aldri at det er du og verktøyet som er et team. Og til sist, etter en tid, så er det bare deg selv du kan stole på. Da er det viktig at du har innarbeidet ny hverdag.

126,82 % av overvekten er borte. BMI 21,5. Vekt stabil, varierer med 1 til toppen 3 kg.  Jeg må passe på å få i meg nok mat og proteiner, hvis ikke går jeg ned i vekt.

Sender gode tanker til fine folk på Aleris. I tillegg gir jeg meg denne gangen også en klapp på skuldra; godt jobbet, Kjolejenta! Jeg er ikke lenger redd for å bli tjukk igjen. Nå - etter to år - føler jeg at jeg kan rope: JEG VANT!

 
  

PS! Kjolejenta har forresten blitt veldig glad i jeans og...